VG har i dag en artikkel om nordmenn som påstås å være i faresonen for å bli Facebook-avhengige.
I den grad dette er et problem som gir grunnlag for bekymring, så må det bety at mange mennesker som har andre hobbyer er i faresonen også. Det er for eksempel mange bokormer der ute, mennesker som bruker mye tid på å lese bøker, noen mennesker er oppslukt av å fiske og bruker mesteparten av fritiden på dette og andre mennesker er oppslukt av å møte andre motorinteresserte og skru bil elller MC sammen. Det er bare et lite knippe eksempler. Listen er lang.
Slik har det vært i mange, mange år, men har noen funnet på å legge ansiktet i bekymrede folder og snakke om “avhengighet” av den grunn? Jeg vet ikke hva det er med PC’en som synes å skille den fra alle andre ting som kan danne utgangspunkt for en hobby, på en slik måte at noen stadig finner det naturlig å sammenligne den med et narkotikum. Et eller annet må det være, men hva denne forskjellen består i er en gåte for meg.
Avslutningsvis skriver VG: “Konsekvensene kan bli alvorlige ved at nettavhengige isolerer seg og ignorerer praktiske gjøremål.”
Javel, så den ivrige Facebook-bruker lar kanskje oppvasken hope seg opp en uke? Det tror jeg sannelig såvel bokormen som fiske- og motorentusiasten er tilbøyelige til å gjøre de også. “Big deal!”
Jeg ser i VG og Dagbladet i dag at den kjente “banestormeren” (jøss, har man funnet på et navn på dem?) Jimmi Jump, skal ha stormet en tennisbane og tredd et flagg over hodet på Roger Federer. I følge VG, så er filosofien hans som følger, sitat: “på hjemmesiden JimmyJump.com står det at filosofien hans er «å få hele verden til å le av hans morsomme og fantastiske opptredener»”sitat slutt. Hvor kul synes folk Jimmi er da? Skal man dømme utfra trafikkrangering på alexa.com, ikke veldig. Fortsett å lese ‘jimmyjump.com : Alexa-ranking 3 822 731′
Obamas pressesjef siteres i VG at nettet er det viktigste verktøyet for å vinne oppslutning. Her har jeg funnet frem til en video som indikerer at om nettet skulle vært det viktigste så hadde kanskje en annen enn Obama vært president i USA nå. Jeg mener med dette innlegget ikke å uttale meg noe i retning av hvem jeg personlig mener er den beste prsidentkandidaten av de som var med i valget i USA sist. Det lar jeg ligge. Hensikten er heller å vise at tradisjonelle mediers makt fremdeles er større enn Obamas pressesjef (og VG ?) ønsker å gi leserne inntrykk av.
Jeg registrerer at Snåsamannen nå skal få tale i Nidarosdomen (les VG) og i en annen artikkel i samme avis kan vi lese om en britsk vitenskapsforfatter som er saksøkt for å så tvil om kriopraktikk kan brukes mot astma.
11. juni kom så en artikkel om en radiokjendis som “oppsøker en regresjonsterapeut som tar henne med tilbake til et tidligere liv,” som VG s journalist velger å uttrykke det. Altså, VG skriver om det som om det var et objektivt faktum.
Noen ganger kan dette alternative gå riktig stygt for seg, som Gunn Hild Lem kan fortelle om. Om hvordan hun og mannen, Steinar Lem, ble nedrent av henvendelser fra folk med utallige “mirakelkurer” mens han lå for døden.
16. juni snakker den mindre kjente partneren i en viss engleskole til VG.
31,juli kan vi lese i VG og Dagbladet at nå har Snåsamannen hatt sin omtalte seanse i Nidarosdomen.
(denne listen kommer til å fortsette fortløpende)
De siste årene har norske medier i større og større grad sluppet til folk som bekjenner seg til det overnaturlige i en eller annen form, enten det er en prinsesse som snakker med engler eller en gammel mann med varme hender oppi ei bygd i Nord-Trøndelag en plass. Som en motvekt, og til glede og “mental terapi” for de av dere som synes det kan bli i meste laget med alt dette alternative, så følger her et lite knippe med linker til personer som fremmer et rasjonelt verdensbilde. Fortsett å lese ‘Fra Internetts skattkammer: En god dose rasjonalitet’
VG Nett møter i retten i dag melder de selv, for å ha navngitt og publisert bilde av en av de som er mistenkt for kokainsmugling i Bolivia. Kan noen enkelt forklare hva slags kriterier media legger til grunn for hvilke tiltalte som skal få være anonyme eller ikke? Enkelte ganger sitter man nemlig igjen med følelsen av at de kaster terning eller mynt.
For noen år siden ble en sykepleier på Vestlandet feilaktig mistenkt for drap på flere pasienter. Hun ble vist frem med navn og bilde i media. En annen vestlending, Lommemannen, derimot, han har vi fremdeles ikke sett navnet på i noen norsk avis. I sistnevnte sak, så får vi opplyst at det var av hensyn til etterforskningen, så får vi tro på det. Ikke desto mindre trykket både Dagbladet og VG, samme dag som han ble arrestert, opplysninger nok til at det var en relativt overkommelig oppgave å finne frem til ham ved hjelp av å søke på nettet. Jeg gjorde nettopp dette kvelden etter han ble arrestert. Egentlig ikke av annen grunn enn at jeg så på det som en utfordring. Når navnet hans en dag blir offentliggjort, skal jeg skrive her om hvordan jeg gikk frem for å søke det opp den gangen,
Enda mer besynderlig blir det i denne saken i Kongo der Tjostolv Moland, med fullt navn, bilde og det hele er mistenkt for drap på sjåføren sin, sammen med den mystiske og alltid sladdede “27-åringen.” Her dreier det seg jo til og med om to mistenkt i den samme kriminalsaken. Hva er forskjellen? Slo ledende aktører innen norsk presse kron og mynt om hvem som skulle være “poster-boy” for de mistenkte en sen og fuktig kveld på presseklubben og så falt det seg slik at Moland “tapte”?
Siste kommentarer