Show-rettssaken mot The Pirate Bay ruller videre. Jeg nevnte i mitt forrige innlegg en episode jeg opplevde med kinesere som uten det minste tegn til forlegenhet fortalte et tysk firma jeg jobbet for tidligere at de trengte flere detaljer om tyskernes teknologi, åpenbart for å kopiere den. Hvorfor dette fravær av forlegenhet? Det er mitt inntrykk at mennesker i verdens mest folkerike stat, landet som rommer hver femte av jordens befolkning, ikke ser noe problem i å kopiere andres arbeid i det hele tatt, dersom det er relativt lett å gjøre det. Det virker som om de ser dette som den naturligste ting av verden og aldri engang har tenkt på det som noen problemstilling. Aldri har tenkt på det som noen posisjon de trenger å forsvare. I den grad de i det hele tatt har tenkt på det, så forekommer det dem vel snarere at den vestlige tilbøyeligheten til å la noen mennesker ta seg betalt for den samme jobben, igjen og igjen og igjen er noe besynderlig.
For det er jo egentlig det opphavsrettigheter dreier seg om. Vi har blitt så vant med dette prinsippet at vi knapt stiller noen spørsmål ved det, men det burde vi kanskje. For skulle vi overføre det til andre yrkesgrupper, så ser vi lett det lettere absurde i hele konseptet. Hvordan ville det blitt om en baker tjente penger på en gang å ha bakt brød, en snekker tjente penger på en gang å ha bygget hus og en anleggsarbeider tjente penger på en gang å ha vært med på å rydde en vei ?
Det skal også nevnes at virkeligheten for de som jobber med skuespill og musikk har vært annerledes gjennom den største delen av den nedskrevne historien. Før man fikk opptaksmuligheter, så døde musikken hen når musikeren la ned instrumentet og dramaet tok slutt når teppet falt på teaterets scene. Ikke før neste gang musikeren tok opp sitt instrument, eller neste gang skuespillerne gikk på scenen kunne man oppleve musikk og skuespill. Den tidens underholdningsartister var derfor nødt til kontinuerlig å utøve sitt virke, for å tjene til livets opphold. En del av de kjente navnene innenfor klassisk musikk livnærte seg for eksempel som organister eller kordirigenter i byens kirker, gjerne sysselsatt av både 2 og 3 menigheter samtidig for å få inn nok penger til å få endene til å møtes.
Noe har skjedd siden den gang og dette noe er den teknologiske utviklingen. Teknologi for å ta opp, kopiere og distribuere denne formen for kultur til massene har muliggjort en lukrativ forretning. Men ikke det alene. Det springende punkt er at selv om teknologien har vært der, så har den i seg selv ikke vært tilgjengelig for massene. Til det har den vært for dyr og komplisert. De som har forvaltet den har derfor forvaltet et knapphetsgode, og det er der det egentlige grunnlaget for å gjøre god butikk ligger.
Slik er det ikke lenger. De teknologiske mulighetene ligger der for at det er enkelt å kopiere og distribuere. Og da gjør folk det. Og de som mister sin lukrative forretningsmulighet vender seg til myndighetene. Når det som engang var et knapphetsgode de forvaltet ikke lenger er et knapphetsgode av teknologiske, praktiske og økonomiske årsaker, ønsker de at myndighetene, med lov i hånd, skal trumfe igjennom at det skal fortsette å være et knapphetsgode.
Men da plasserer de seg egentlig i spann med historiske skikkelser som vi har kastet på historiens skraphaug og ønsker skal forbli der. De plasserer seg i gruppen mennesker som kan nyte privilegier utelukkende fordi det finnes lover og forordninger som sier at de skal få gjøre det. De plasserer seg sammen med den norske storbonden med sine husmenn, den europeiske adel med sine livegne bønder og plantasjeeieren i sydstatene med sine slaver.
Samfunnet beskytter aktiviteter med opphavsrettigheter og patenter for at de som investerer der hvor det kreves tunge investeringer skal ha en sjanse til å få avkasting på investeringene, og derigjennom motivere til at slike investeringer overhode gjøres. Noen annen grunn til å beskytte opphavsrettigheter har ikke samfunnet. Et samfunn er ikke til for gjøre enkelte grupper priviligerte og andre ikke, eller i alle fall burde ikke dette være samfunnets motiv.
Selv om film- og musikkindustrien, forståelig nok, ønsker at myndighetene skal hegne om deres privilegier, ved lov alene, så er det liten grunn til imøtekomme dette ønsket i en tid der den samme teknologiske utviklingen som en gang skapte en god forretningsmulighet nå tar den samme forretningsmuligheten bort. Teknologien gir og teknologien tar.
Legg til på Nettby
Takk for et godt og innsiktsfullt innlegg. Du setter ord på mange av de samme meningene jeg har. Og jeg tror nok at det er mange der ute som mener mye av det samme.
Jeg er spent på hvordan politikken rundt dette i fremtiden vil utvikle seg. Da tenker jeg både på eventuelle lovendringer og nye valgkampsaker for å nevne noe, men også hvordan holdningene generelt blant folket forandres med nye generasjoner, som i de fleste tilfeller har et annet syn på opphavsrett enn det foreldrene har, og som sannsynligvis kommer til å ta med seg dette videre i sitt voksne liv.
Keep me posted.
Til gs
Takk for ros og vennlige ord. Dersom du liker det jeg skriver, og ønsker å lese mer av det, så er det en knapp som heter “Subscribe” oppe i høyre marg der du kan abonnere på RSS-strømmen til denne bloggen. Det kommer opp en meny med mange forskjellige RSS-lesere når du klikker på den.
Det er forresten ikke bare lovene som blir tvunget til å endres av den teknologiske utviklingen. Helt andre forretningsmodeller for de som ønsker å tjene til livets opphold i den nye virkeligheten blir også nødvendig.
Tusen takk for en reflektert og god artikkel. Har sett så mange lite gjennomtenkte kommentarer at jeg holdt på å gi opp.Ennå er det håp!
Takk for hyggelige ord