I morgen starter rettssaken mot The Pirate Bay. “På kort sikt trumfer loven kulturen, men på lang sikt er det kulturen som trumfer loven,” hørte jeg nylig noen si. Saken mot The Pirate Bay kan tjene som en god illustrasjon på dette. Denne rettssaken vil antakelig føye seg inn i en lang rekke av rettssaker fremover som illustrerer at loven ikke henger med på den tekniske utviklingen. Rettssaker som vil vise at de utfordringer som kommer i kjølvannet av den måten sosiale verktøy endrer menneskelig samhandling på snarere burde løses av den lovgivende og ikke den dømmende statsmakt.
Er copyright en selvfølgelig rettighet, nærmest en like selvinnlysende menneskerett, som retten til liv og frihet? Jeg vil si at svaret på det spørsmålet er et klart og tydelig nei. For det første eksisterer det ikke noe klart og utvetydig skille mellom hva som naturlig burde beskyttes av opphavsrett og hva som ikke burde det. Oppdagelser innen vitenskap og matematikk, for eksempel, har jo alltid vært åpent tilgjengelig, mens en masseprodusert pop-låt som ligger to måneder på en hitliste, skal kunne gjøre bimboen som “synger” rik for livet. Om det skulle finnes noe kriterium for hva som beskyttes og hva som ikke blir det, så kan det i alle fall ikke være nytteverdien for samfunnet. Det en nesten overtydelig.
Opphavsrettigheter respekteres definitivt ikke som noen grunnleggende menneskerettighet om man skuer utover den vestlige kulturkrets og for eksempel til orienten. Som en person som tilbringer deler av sin tid i fjerne østen vet jeg bare så altfor godt hvordan butikkene der bugner over av digitalt innhold som opphavsmannen ikke vil se et rødt øre i royalty av. Mange i vesten tror at orientalere bare finner det opportunt å late som det ikke finnes noe slikt som opphavsrettigheter for å tjene raske penger ved å ignorere det. Mitt inntrykk er at det kanskje stikker dypere enn som så. At tankesettet i den delen av verden er såpass annerledes på dette området at de ikke forstår at kopiering av andres arbeid kan være noe å hisse seg opp over i utgangspunktet.
For noen år siden jobbet jeg en periode i Tyskland. En dag fikk vi besøk av en gruppe kinesere. Kineserne maste stadig om at de trengte å få vite flere detaljer om teknologien tyskerne produserte. Dette fokus på at de ville vite alle detaljer, var jo unektelig et sikkert tegn på at de hadde i sinne å kopiere teknologien. Og disse forventningene om å få se all dokumentasjon ble fremmet uten noe som helst tegn til blygsel fra deres side. Det virket ikke engang som de hadde registrert at mennesker i vesten reagerer negativt på slike forslag.
Kineserne hadde forresten ikke trengt denne informasjonen. Det eneste den ville betydd for dem var at den ville ført dem til målet raskere. Det eneste de hadde trengt var å kjøpe en maskin og så benytte seg av det faktum at de hadde nok mennesker å ta av til å plukke den fra hverandre for å se hvordan den virket. Programvaren som styrte det hele kunne de av samme årsak, nemlig alle menneskene de hadde til rådighet, ha utviklet fra grunnen av, siden de kjente konseptene.
Men er det ikke i praksis akkurat det samme prinsippet som ligger bak alle åpne kildekode initiativ i vesten? Prinsippet om at bare man har nok folk å ta av så kan man utrette store ting. Endog “kopiere” ting som eksisterer blot ved å kjenne konseptet. Jeg har tidligere i denne bloggen vært inne på hvordan de sosiale verktøyene på nett er i ferd med å snu opp ned på alle konsepter for menneskelig samhandling. Opphavsrettigheter er bare et av mange barn av det gamle utdøende paradigme som vil komme under press som følge av dette. Når man har kommet til et punkt hvor det knappest finnes noen terskel for å mangfoldiggjøre noe lenger, så bryter prinsippet sammen. Opphavsrettighet trenger egentlig å understøttes av praktiske og ikke bare juridiske barrierer for å fungere.
Heldigvis så gjøres det arbeid for å finne gode rammeverk for hvordan man skal håndtere disse utfordringene. Arbeid som ikke først og fremst gjøres i regi av noe lands myndigheter, men snarere i regi av de samme som omformer virkeligheten slik at endringer i det juridiske rammeverket blir nødvendig, nemlig de globale nettsamfunnene. Nedenfor finnes en liste over lenker til mye av det som er av lisenser for åpen deling av ideer og informasjon. Det er et lite håp å finne der for myndighetene som henger etter teknologien som en rytter som har falt av henger i stigbøylen bak en løpsk hest. Og det er også håp å finne for de bransjer som ikke skjønner hva de er i ferd med å bli truffet av og derfor velger å slå fra seg som et skadeskutt dyr i en rettssal. Se dere om etter en ny forretningsmodell tilpasset den nye tid isteden.
Eksterne lenker
En liste over lisenser for fritt innhold
Vedlikeholdt av Gisle Hannemyr ved universitetet i Oslo, på engelsk.
Creative Commons utvikler i samarbeide med Nike og Best Buy patentstrategier for åpen innovasjon, på engelsk.
En diskusjon på norsk om hvordan man kan utvikle en lisens for deling av intellektuell eiendom i alminnelighet og miljøteknologi spesielt
Intellectual Property in the Digital Age
En link til relevant litteratur som jeg pussig nok fikk på mail fra Amazons mailingliste i dag. Om valget av tema har sammenheng med den kommende rettssaken vet jeg ikke, men det kan jo tenkes.
0 kommentar til “I det lange løp trumfer kulturen loven, ikke motsatt”